utengrunn

Hei på dere!

 

Lenge, lenge siden sist jeg har skrevet her. Det har skjedd mye livet siden sist, både positive og negative ting. Har hatt flere gode perioder enn jeg har hatt på ti år, men det har også vært så dype daler at jeg har vært en del innlagt, både på lukket og åpen avdeling, psykiatrisk og fysisk akutt.

 

Det er en tanke ? en beslutning ? som preger livet til stadighet. Kanskje har noen av dere opplevd det samme, i så fall setter jeg stor pris på erfaringer og innspill om temaet! Meningsløsheten og følgene av den er temaet. Lurer på om noen av dere har opplevd å bli oppslukt av den, og om det har tatt stor plass i livet deres, kanskje overtaket?

 

Meningsløsheten og beslutningen om man bare skal la alt bli slutt eller ikke er som en motorvei, mens stiene som inneholder livsgnist og konstruktive ting for livet er små og nesten gjengrodde. Jeg klarer av og til å komme meg ut på en av disse, men det er så vanskelig og trangt å gå der, så det er mye tryggere og lettere å gå på den store veien, uten alt buskaset.

 

Det er vanskelig å forklare. Men det er en veldig velkjent følelse. Jeg går rundt i og gjør det jeg skal om dagen, går rundt i den fysiske verden, men er ikke der for det, og tenker bare på smutthull til å få litt fri i live (noe som som regel innebærer å gjøre destruktive ting som får dekket over følelser og tanker), noe som i verste fall kan gå lenger enn planlagt. En følelse av å være i en annen verden, en verden som bare jeg er i, en verden hvor jeg er inne i meg, en tilstand hvor jeg tilsynelatende beveger meg i en fysisk verden, men likevel ikke gjør det. Jeg er utenfor alt og alle, jeg er i en egen lukket lomme. Jeg kan gå rundt i huset, vaske, rydde, gå en tur, møte folk, det er noe jeg bare gjør, men hele tiden er jeg et annet sted, hvor jeg dras mot et smutthull ? det må jo finnes et sted. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men, det er bare for vanskelig å forklare. Så lenge jeg kan huske har jeg sugd til meg fakta gjennom skolen, nettet, samtaler, bøker, nyhetene osv., om metoder å dø på, eller metoder eller ting som kan få meg i den retningen, eller som kan være nyttig for den retningen. Alt jeg kommer over som kan hjelpe blir sugd opp av hjernen. Enten det er fakta som hjelper eller det er valg eller retninger i livet jeg kan gå for å komme nærmere slutten. (Håper dere som leser dette, klarer å lese det uten å bli for påvirket. Unnskyld hvis dere blir det!)

 

Det kan begynne med noen dumper i veien, hvor jeg kjenner at jeg synker litt, hele stemningsleiet og energien og gnisten. Dumpene blir stadig dypere og lengre, til jeg til slutt havner i en dal. Der er alt tungt, både tankene, kroppen, ja alt. Da kan jeg bli urolig, men ikke energisk. Der er jeg nå. Men dalen kan ennå bli dypere.

 

Jeg skammer meg så. Jeg kan ikke fortelle noen at jeg er like dum igjen. At jeg havner her jeg er. Herlighet, at det går an. Føler meg mindreverdig da.

 

Jeg skjønner ikke hva jeg har drevet med i det siste, jeg har jo vært i så godt humør, og fremtiden har vært nær. Nå er det i ferd med å forsvinne for meg igjen.

 

Det som er er at jeg stadig blir dratt ut til meningsløsheten. Bare en liten endring i tankene eller ting som skjer utenfor meg selv, gjør at jeg blir bombardert med tanker om å gjøre det slutt, og at det ikke finnes noen grunn til at jeg skal være her, annet enn at jeg ikke må såre andre med å forsvinne, og det er jo i grunn en ganske stor grunn. Likevel er det slitsomt å holde livet oppe når det ikke er noen annen grunn der.

 

Jeg klarer ikke å bli kvitt dette med meningsløsheten og slutten, og enn hvor rart det høres, så vet jeg ikke om jeg vil bli kvitt det. Det kjennes trygt, fordi det er så kjent, men samtidig er det veldig utmattende. Du må liksom starte livet ditt på nytt til stadighet, før du blir dratt ned igjen, og livet stopper opp. Det går lett dit hen at jeg da tenker at da er det virkelig ikke noe å kjempe for, likevel er det et eller annet som holder igjen, særlig tanken på at jeg vil såre mange om jeg avslutter.

 

Noen som har opplevd eller opplever liknende om meningsløsheten og tanken på slutten? Noen som noen gang har funnet en strategi for å komme seg ut av det, og er glad for at dere har klart det? Håper noen vil dele!

Jeg blir så sint og fortvila og lei og maktesløs og masse annet når jeg bare ikke klarer å beskrive eller forklare hverken for andre eller meg selv...

Jeg føler jeg må få klarhet i noe hele tiden, noe jeg ikke klarer å få tak på. Føler jeg må få det ut på papiret, eller kanskje til en nær venn, hvis jeg hadde en så nær venn. Det som er er at jeg ikke klarer å få tak på det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med noen ting. Jeg orker ikke tanken på hverken skole, jobb eller et liv. Ser ikke at det er mening i noe, men klarer likevel ikke avslutte heller, men klarer absolut ikke være heller. Jeg vet at om det var mening i noe, så var det relasjoner til mennesker og dyr, men selv det blir meningsløst, men ikke så meningsløst at jeg bare avslutter for godt, i hvert fall ikke akkurat nå. Vet ikke hva jeg skal skrive her, vet bare at jeg er sinnsykt stressa, samtidig som jeg ikke klarer å være det. Ser at det er mange valg foran meg, men jeg orker ikke å velge noen av alternativene...

Jeg føler meg i en egen liten verden, som bare er kaos, og ikke til å forstå hverken for andre eller meg selv.

Føler du deg også stengt inne eller ute i en liten, annerledes verden?

Huff, nå har jeg spist, og er skikkelig kvalm. Føler meg dårlig. Nok en gang har jeg brukt dagen (så langt) til å sitte foran skrivebordet og vente på at skolebøkene mine åpner seg og forteller meg det jeg må vite til eksamen. Jeg er så utrolig sint på meg selv. Hvorfor klarer jeg aldri dette her? Tiden blir knappere og knappere, og jeg blir mer og mer maktesløs. Jeg vil bli tynn, tynn. Det hadde gitt meg en mestringsfølelse, en følelse av å klare, og jeg hadde blitt mer fornøyd, selv om - det blir jeg aldri. Jeg har ikke lyst til noen ting, det er ingen ting jeg kunne tenke meg. Jeg føler det er så mye inni hodet mitt som skal ut, men samtidig er jeg helt tom. Det finnes ingenting der inne. Ingenting av tanker, lyst, smerte, pågangsmot - ingenting.

Kjenner du igjen den følelsen hvor du føler deg full av tanker og samtidig helt tom?

Kjære blogglesere, dette er vel mest et innlegg for meg selv, for å prøve og forstå. Håper likevel på innspill:)

Jeg er så fabelaktig dum. Jeg har fag å lese, må lese, består jeg ikke eksamen føler jeg meg fortapt. Høres sikkert overdrevet ut, men klarer ikke bo hjemme lenger, og tenker at om jeg består eksamen kan jeg kanskje studere og flytte for meg selv. Ikke ser jeg noen vits i å studere egentlig, men man må jo alltid videre, eller må man? Orker ikke studere. Vet ikke hva jeg vil bli. Vil ha en pause, men det får jeg aldri, for etter pausen blir det ikke pause mer - ikke hvis man lever. Jeg er sykt redd for å stryke i fagene, og jeg mener at det kan være reelt, for jeg greier ikke å lese. Det er ingen som forstår det. Når jeg sier jeg er kjemperedd for å stryke, så sier de bare: "Neida, det går så bra så, du er jo alltid så flink med skole." De forstår ikke, jeg har slitt sånn med skolen i det siste, vært masse borte og sykmeldt flere ganger, jeg orker ikke, men jeg er nødt så lenge jeg lever. F... i H..... - vet ikke hva jeg skal gjøre. Sitter hele dagen foran skrivepulten med bøkene i en bunke foran meg, stablet oppå hverandre, ser på dem, vet at jeg må lese, men klarer ikke, får dårligere og dårligere tid. Jeg klarer bare ikke lese, greier jeg endelig og både åpne og lese i boka, får jeg nesten ikke med meg noen ting, greier ikke konsentrere meg. Føler meg fastlåst.

Tenker på mat hele dagen, mens jeg sitter foran skrivebordet mitt og vet at bøkene bør åpnes. Tror jeg er sulten hele tiden, men det kan jeg jo ikke være, ikke sånn fysiologisk sett. Før hadde jeg en BMI på 16,7, men nå er den 18, og det er helt forferdelig. Har gått opp 4 kg. Hvorfor klarte jeg å holde meg unna maten før, det var jo ikke noe problem. Jeg sitter bare hjemme hele dagen, bruker hele dagen på å tenke på mat og å prøve og lese i det H....... bøkene. Åhh, nå må jeg bare ha mat igjen, var 2,5 time siden jeg spiste middag, og jeg har spist 5 ganger i dag allerede. Hva skal jeg gjøre da? Jeg tror jeg er sulten hele tiden, men det er feil.

Nå føler jeg at eksamener ikke går. At det ikke går noe bra hverken psykisk eller økonomisk framover, er omtrent blakk allerede, og jeg er sinnsykt redd for ikke å greie å forsørge min firbente, store bamse. Alt kommer til å være bortkastet, siden jeg ikke er sikker på yrke. Det kommer ikke til å bli noe bra. Alt blir bare meningsløst. Føler at jeg må ha en pause - det har jeg forøvrig følt så lenge jeg kan huske - og da mener jeg PAUSE. Uten bekymringer eller dumme ting.

Min firbente, store bamse får meg til å føle meg mislykket, likevel er det hun som er grunnen til at jeg ennå lever.

Jeg vet at planene kan gå hvis jeg planlegger, har vilje, tilpasser og kjemper, men jeg vet ikke likevel. Er dét - livet, meg eller noe annet - verdt den kampen?

Før var jeg redd for å avslutte alt, fordi jeg var redd det skulle gjøre vondt, men ikke nå. Nå er jeg redd for hva som skjer etterpå.

Jeg vet ikke noen ting om noe.

Jeg orker ikke tanken på å forholde meg så mye til mennesker, tørr ikke søke eller ha jobb, kanten av stupet kommer stadig nærmere da, og hele tiden er dét et spørsmål, derfor kan jeg ikke ha en jobb. Det er det ingen som forstår, men ikke har jeg forklart dem det heller. Synes folk som ikke har opplevd å være psykisk "syk" ikke forstår noen ting av det. Det virker som de tror det er så enkelt. De forstår ikke at det går an å være redd for rutiner, forstår ikke at man kan ha det sånn når man ikke har vært med i en flykrasj eller liknende. Det er vanskelig, men ikke orker jeg å tenke på at det er vanskelig heller. Jeg får bare akseptere.

Etter den lange skolegangen med å være pliktoppfyllende pike både hjemme og på skole - jeg greier nesten ikke begynne på noe igjen, sånn som jobb eller skole for eksempel. Jeg greier ikke begynne med noe, konsentrere meg om noe når jeg kanskje skal dø, og livet hele tiden svinger sånn, og alt er tvil. Jeg greier ikke satse. Tørr ikke, er redd. Er feig. Er pingle. Alle tror det går bra med meg nå, og det er bra. Fint at de kan tro det. Jeg vil ikke at de skal vite.

Snur jeg først på en ting i krydderhylla, ender det med at jeg må ordne hele hylla, så alle krydrene står fint på rekke, like langt fra hverandre, og like langt fra kanten, og med merkelappen rett fram. Føler meg ensom, alene, spesielt i større sammenhenger. Lite nærhet og sosialt - men vil ikke ha det heller. Det er ekkelt, men jeg lengter sånn. Føler meg alene, og gjør meg alene, prøver å holde meg i min verden. Føler jeg har veldig varierende stil, og vet ikke hvordan jeg skal være eller se ut. Har alltid følt meg liten og barnslig utenpå, men voksen og annerledes inn. Mindreverdig voksen. Selv i forhold til barn som er mye yngre enn meg. Tørr ikke, og får ikke til å leke eller ha et gøy. Vil ikke heller.

I et øyeblikk så tenker jeg: Dét vil jeg og det skal jeg få til. I neste er jeg usikker. Og i neste er jeg maktesløs og innser at det ikke er noen vits. Redd for, men på et vis håper også, at jeg tar livet mitt i en slik periode - en depressiv periode. Jeg planlegger alltid en ny dato. Har gjort ting av og til jeg vet kan være dødelig. Når jeg skjønner at jeg ikke får det til denne gangen pga psyksisk sperre, skjønner at jeg overlever må jeg gjennom en stor mental omstillingsprosess. Jeg trodde jo ikke jeg skulle oppleve mer etter dét, men så må jeg omstille meg til et liv igjen, og igjen. Hater det.  Å ringe noen, og søke hjelp, i et slikt øyeblikk går ikke, da handler det bare om å dø, og etter hvert overleve. Da blir jeg utrolig skuffet. (PS! Jeg skriver ikke dette for å skape bekymring, bare for å få ned tanker, ut av hodet mitt.)

Beklager at dette ble et altfor langt og veldig negativt innlegg, men jeg trengte dessverre å få alt ut av hodet mitt. Nå skal jeg gå å spise, få dårlig samvittighet og føle meg mer mislykket.

Ønsker dere en god kveld! Og til lykke på den vanskelige ferden, som jo livet er!

Klem

Hvorfor skal alle ha det så travelt hele tiden? De siste dagene har jeg følt at noe er feil igjen. Følt en svak følelse av depresjon. Tenk hvis hjertet eller noe annet er skadet. Gråt. Alle skal gjøre noe hele tiden, inkludert meg selv. Jeg gidder ikke dette. «Snakkes da, må løpe...», «Må stikke nå, snakkes snart da», «Det er så travelt her, vi får snakkes siden» osv. osv. Alle skal noe hele tiden, livet skal ikke være sånn. Et sånt liv orker ikke jeg , hvor alle må gjøre, må gjøre. Det høres sikkert rart ut men jeg føler det som et kaos når alle skal, skal, skal. Jeg blir sint, men orker ikke være sint, derfor er jeg ikke det. Hvorfor skal man ikke ha tid til å bare være? Handler livet om å gjøre? Ja, det gjør visst det, det virker i alle fall slik. Akkurat nå vil jeg ikke dø, men jeg vil ha en pause, og da mener jeg pause. Sikkert mange som har følt på den følelsen.

 

Er livet å være, eller å gjøre? Hvorfor skal alt gå i ett, i kaos, uten en eneste pause fra alt?

Jeg har skadet meg, men det er en stund siden nå. Har noen ganger skadet meg på en måte som kan gi alvorlige virkninger, i verste fall død. Det jeg er redd for nå, er om det er noe galt med noe inni meg, noen organer. Når jeg skader meg på den måten, så vet jeg om konsekvensene da også, men orker ikke tenke på dem, må bare skade meg. Senere når jeg kommer i en litt mer normal periode, går det mer og mer opp for meg hva jeg faktisk har gjort. Jeg blir redd og etter hvert får jeg angst for hva jeg har gjort. Er redd for hva som kan ha skjedd i kroppen eller hjernen, er redd for å gjøre det igjen, men jeg vet ikke om jeg kan klare og ikke gjøre det igjen. Tørr ikke fortelle til psykologen min hvilke skader jeg bekymrer meg for og tørr ikke gå til legen å fortelle om det. Det er skamfullt og flaut, og tenk om det ikke er noe, altså det hadde jo vært det beste, men utrolig skamfullt og flaut og ha sagt det når jeg ikke trengte, og på en måte flaut hvis det ikke er noen ting. Sikkert vanskelig å forstå,

Er det noen som kjenner seg igjen?

Det lurer jeg på, men jeg synes det virker som om det kommer helt an på hvilken behandler du får, og kanskje også hvilken kjemi det er mellom behandleren og pasienten. Jeg har hørt om flere som har blitt lagt veldig fort inn. Selv har jeg fått lov til å dra hjem fra time, selv om psykolgen har visst at det kan hende hun ikke ser meg igjen. Jeg vet at jeg da burde vært innlagt i manges øyne, men nå er jeg glad for at jeg ikke hadde en slik behandler, for denne gangen overlevde jeg. Jeg fikk bare beskjed fra psykologen at hun ville at jeg skulle bli innlagt frivillig, men det ville jeg ikke, og siden hun ikke insisterte, slapp jeg, selv om jeg kunne være borte fra denne verden før neste time. Men jeg er glad for at det ble sånn.

Er det noen av dere som har noen tanker om dette? Følger ikke alle behandlere de samme kriteriene for innleggelse, eller kanskje tolker de dem ulikt?

Håper dere får en fin dag!

Jeg trodde nå at jeg begynte å vite hvilke faktorer som utløser at jeg plutselig blir deprimert i perioder, men sånn er det visst ikke. Trodde jeg var kommet inn i en bedre periode, men den gang ei. Det skjer når jeg minst venter det, enten i stressende perioder, når det bare blir for mye av alt eller jeg krangler med noen, men nå skjer det bare. Høres sikkert rart ut at slike faktorer kan utløse det, men tror nok jeg står på vippen hele tiden og da skal det ingenting til. Merker at jeg ikke tåler rutiner, eller hvis det blir en ting for mye, da raser alt sammen. Jeg vet hvordan jeg skal dø, hvis jeg gjør det selv. Jeg har fått flere nye bekjentskaper det siste året, men ingen vet hvoran det er, og familien min har heller aldri skjønt hvor alvorlig det har vært, og ingen av dem vet at jeg har holdt på å bli innlagt opptil flere ganger, og at psykologen min har foreslått medisiner, men ingenting av det vil jeg ha noe av. Jeg vil ikke manipulere hjernen min med medisiner. Jeg føler meg fastlåst...

Lenge siden sist...

Akkurat nå er jeg veldig tom, på en måte litt godt og, men det er bare akkurat nå. Det er stort sett sånn at hodet mitt både er fylt av kaos og føles tomt samtidig. Noen som kjenner seg igjen?

Noen ganger så tenker jeg at det må være noe feil med meg, mens andre ganger så tenker jeg at det ikke er det, at jeg bare må ta meg sammen, men jeg greier det ikke. Lurer hele tiden på om jeg skal dø, og da greier jeg ingenting. De rundt meg tror det meste er på bedringens vei, og aner ikke hvordan jeg har det. Akkurat nå går jeg hverken på skole eller jobber, og jeg blir så utrolig sint når folk sier: "Nei, men du har da ikke så mye å gjøre!" Jo, det er vel på en måte sant det, men samtidig så vet jeg jo at det er så mange beslutninger som jeg må ta fort og at hodet mitt er fullt av kaos og forvirring, og det er sikkert minst like slitsomt som å gå på jobb for en som er frisk. Jeg blir veldig sliten og orker nesten ingenting. Siden jeg hele tiden lurer på om jeg skal dø, så greier jeg ikke bli bedre og jeg greier ikke konsentrere meg om noe. På en bedre dag kan jeg f.eks tenke: "Ok, nå skal jeg lese denne boka, det blir spennende." Neste dag kan alle mine ambisjoner om å lese den boka være borte, alt er slått ut av meg på en måte, og jeg greier ikke konsentrere meg om noe.

Jeg er veldig redd for å begynne med noen forpliktelser (skole, jobb, annet), den ene grunnen er noe jeg ikke kan forklare. Andre grunner er at jeg ikke tørr søke jobb, og jeg tørr ikke være i jobb. Jeg orker ikke tanken en gang. Det holder med å komme seg ut av senga for meg. Det er det mennesker rundt meg ikke skjønner. Akkurat som de ikke skjønner at det kan ramme dem, at en av deres blir syke (selv om jeg ikke liker å kalle det det). Dessuten vet jeg at forpliktelser av en eller annen grunn gjør at jeg føler at jeg kan ta livet mitt på impuls, at jeg nærmest vipper på kanten av stupet.

Jeg var på et anonymt nettsted og fikk råd. Der rådet de meg til å snakke med legen min i tillegg til psykologen, at de burde samarbeide, dette blant annet fordi jeg kanskje har fått varige skader av en av selvskadingsmetodene mine. Men det er så skamfylt, jeg tørr ikke. Jeg skammer meg skikkelig, og jeg føler meg veldig mindreverdig bare ved tanken på å fortelle legen min om det. Har en snill lege altså, det er ikke det.

Når jeg er i en veldig utfordrende/tung/vond/ubeskrivelig periode, så MÅ jeg bare skade meg. Og jeg vet også da at det kan komme til å få konsekvenser senere, men akkurat da orker jeg ikke, orker bare ikke tenke på konsekvensene. Må bare, og blir på en måte likegyldig. Så når perioden er på hell, så går det opp for meg hva jeg kanskje på leve med, dersom jeg skal leve. Jeg blir redd, og litt senere får jeg angst for hva jeg har gjort. Jeg vet det er mitt valg, men likevel føler jeg bare at jeg må, og det har nok ikke skjedd for siste gang.

Dette ble et veldig negativt innlegg, men håper det er ok...

Ønsker dere alle en fin helg!